Lørdagen

 

Hei. Hvordan har lørdagen deres vært hittil?

 

Min har for øvrig vært helt grei. I går hadde jeg angst og var håpefull om at det til i dag skulle ha gitt seg, men der tok jeg feil. Lørdagen nytes dog i godt selskap - med min mor. Mamma er overbegeistra over at en kan streame videoer og musikk fra telefonen til tv'en. Jeg fiksa en chrome-cast, skjønner dere.


Zara Larsson med Symphony på tv'en.
 

Utover det så skal jeg absolutt ikke trene i dag, fordi jeg spiser mindre enn jeg vanligvis gjør og dermed ser jeg ikke hensikten. Ikke i dag. Jeg trener sjeldent på tom mage fordi jeg bevisst skaper unnskyldninger i mitt eget hode om at det ikke er lurt, bare fordi jeg sliter med motivasjonen. Ei treningsøkt er aldri forgjeves, sies det, men i dag gidder jeg bare ikke.

 



 

I stedet tilbringer jeg tiden med empatiske sjeler. Eksempel på det ser du ovenfor. Dovendyr av en annen verden, men de brune, store øynene og hjernen bak forstår mer enn vi tror.

 

 

Vi snakkes på bedre dager. 

Angst

La oss snakke om det å ha det vondt på innsiden. Klarer vi det uten å stigmatisere? Uten å heve øyebryna, i liksom-sjokk? Jeg har hørt det meste og ikke dømmer jeg noen heller. Vel, ikke annet enn egoistiske menn som forgriper seg på småjenter dem veit er enkle å få tak på. Jeg er ikke særlig glad i menn vedrørende intimitet og kjærlighet, faktisk, fordi dem pleier oftere å utnytte enn og bry seg. Og vi skal måtte tåle det, fordi dem lever i god tro om at dem er sterkere enn oss psykisk. Dem om det, for en kamp har det aldri vært.

Hvem av oss har slitt psykisk? Jeg anslår at halvparten av leserne mine har hatt et eller annet form for psykisk problem på ett tidspunkt. Kanskje sliter du akkurat nå. Og kanskje veit du ikke helt hva du skal gjøre med det. Mulig du sliter med noe du ikke veit hva er, eller kanskje har du noe kronisk du synes er flaut å prate om, nettopp fordi en blir stigmatisert.


I dag hadde jeg på meg den flotte adidas-kjolen min, men med caps. Jeg går ofte slik for og ikke bli gjenkjent. Liker det ikke.
 

Planen min var aldri å være personlig på denne bloggen, simpelthen fordi det i senere tid kan brukes mot meg i en argumentasjon eller annet svada. Jeg tar forhåndsregler. Uansett, la oss snakke om angst og depresjon. Noe jeg tror de fleste besitter i større eller mindre grad. Ja, absolutt alle. Vi håndterer følelser på ulike måter og reaksjonen deretter. Jeg hadde panikkangst i fjor. I år har jeg bare angst, noen dager verre enn andre. Har du? Kan du innimellom kjenne adrenalinet, hjertepumpen, svimmelheten og skjelvingene ved en spesifikk situasjon eller ett sted? Vi er flere enn en tror. Angst er jo egentlig ikke annet enn en haug med hormoner (adrenalin, noradrenalin mm.) som sendes fra sentralnervesystemet, fordi vi har et autonomt system i hjernen som går på automatikk. Noe du ikke kan styre, med andre ord. Vondt og ekkelt er det uansett hvor ulogisk det måtte være. 



Disse dyrene gjør hverdagen  mye bedre. Dette er Molly, hunden til svigermor. 

Morgendagen blir bedre. Det er den som oftest alltid. Blir det dog ikke bedre, så er jeg forberedt på det også. Det er slik livet er, sier dem, så nå kjenner jeg virkelig på det å leve. 

Bøy og tøy

Hei og god kveld.

 

Det finnes ikke motivasjon i meg nå. I perioder er det slik at treningen føles som et ork, og da er det viktig å finne alternativer, som for eksempel tøying eller å lære seg og stå på hendene. Jeg har ikke vært særlig dedikert til handstands, men det er bedre å gjøre noe enn og drite i hele greia.

Så, i dag trente jeg kun pyramide-knebøy, mage og handstands. Knebøy har blitt artig igjen nå etter jeg var skada i over en lang periode. Gjør en det feil, så belastes kroppen deretter. Vi er alle unike med forskjellige utgangspunkt, så her handler det om å prøve og å feile, noe jeg har gjort i flere år.

Det viktigste er tøyinga. Tro meg når jeg sier det. Tøy alltid.


Eksempel på det har du her:


Her går jeg ned i bøyen med hendene over hodet eller i kryss foran meg, så langt ned med rumpa jeg klarer.

Deretter tar jeg tak i føttene mine, strammer ryggen, spenner rumpa opp og knærne utover-rotert, slik som dette:


Trynet mitt trenger du ikke tenke så mye på, egentlig. Ingen åpenbaring, hvert fall.


Dette utfører jeg, opp og ned, opptil 6 repetisjoner.


Bunn-posisjonen min skal se slik ut. Det der klarer jeg fordi jeg har vært flink med tøyinga mi i det siste.

 

Deretter kjørte jeg en mageøvelse. En jeg misliker på lik linje med sodd, men det må til.


Fant meg en ball. Begge føttene skal opp på ballen. Det ser mye enklere ut enn det er, men du klarer det.


Trekk deretter beina inn mot brystet, slik som dette:

Deretter ruller du ballen over leggene mens du holder magen og korsryggen stram. 



Klarer du å strekke ut armene med en stram korsrygg og mage, så gjør du det. Desto sterkere blir du. Press bekkenet framover og hold det der, for ryggen skal ikke ha en bue-form. 

 

Etter dette her, så fikk jeg litt lyst til å stå på hendene. Et resultat av det kan du se her:



 

Knebøy fra 30-40-50-60 kilo, så kjørte jeg maks antall repetisjoner fordelt på 4 sett. Resultatet av det kan du se her:



 

Prøv det, du også! Lykke til og husk: ingen spørsmål er dumme.

 

Hva jeg bedriver i disse dager

Ikke like mange leser bloggen når jeg skriver om noe informativt eller av betydning, men det kan være forståelig til en viss grad, for vi er jo så jævla materialistiske og nysgjerrige. Meg selv inkludert, selvfølgelig. Nå skriver jeg bare for å skrive. Svada, slik som resten av bloggerne. Mulig jeg begynner med det på heltid, for det er tross alt derfor vi leser andres blogger, er det ikke? Av nysgjerrighet ovenfor hva alle andre gjør, hva en har på seg og ferieplanene deres? Hvem er det som er gira på tips og triks innenfor trening? 

 

Per dags dato søker jeg jobb i Namsos og nyter den ellers lite luksuriøse sommeren her, som du kan se under. Litt kjedelig er det jo, men kun på dager vi ikke har sol, som da er flesteparten av dem, med andre ord. Se så flott han er da!

Vi griller nesten hver dag, til og med når det regner, fordi vi kan. Å ha tak over terrassen er luksus, vet du, og ikke noe vi tar forgitt. Sene kvelder med ild i peisen og Alamos i glasset er ikke feil. Ikke er det riktig heller, når jeg tenker meg om, for jeg burde aller helst ordnet meg jobb omgående. 

 

I tillegg så er vi å se på golfbanen innimellom. Jeg står som oftest på driving rangen og slår ut aggresjon med Lana over øreklokkene, mens Fredrik gjør litt av hvert. 



Jeg sparte dere for kyssebilde. Slik ser en nok av på facebook.

 

Her er ett bilde av noe fake undertøy jeg kjøpte på ebay forleden uke. Det kom i dag. Hvorfor kjøper en noe ekte når det uekte ser så ekte ut? Dette kosta meg en hundrelapp, eller no, og skal du ha dette her helt nytt så må du betale nærmere femhundrekroner, tror jeg. Før hadde jeg ikke peiling på ebay, og til Fredriks store overraskelse så var han glad for det, helt til nå. Nå er han misfornøyd, nå, for jeg har automatisk innlogging på paypal-kontoen hans. Jeg skulle til å kjøpe meg en adidas-kjole derfra av Rita Ora kolleksjonen. En sånn unik greie jeg bare måtte ha. Dog, jeg bestemte meg for å ikke kjøpe den, fordi den var for dyr, helt til den dukka opp på tise. Så nå er den min, til under halve prisen. Viser dere senere.



 

 

Utenom det, så plager jeg livet av han her. Ja, enn det da, at jeg viser meg i undertøy på bloggen min. Så oppmerksomhetssyk jeg er. For ikke å snakke om porno. Til dere som blir fornærma: Vennligst klikk dere ut av bloggen min. Det blir ikke det siste, for å si det sånn. Jeg tar meg selv svært lite høytidelig. Pila ved skrittet mitt er rett og slett bare henna-tattoo jeg kjøpte på kødd før golf-turneringa til Fredrik. Til dere som så han, så dere også kaninen han hadde på høyre legg? Ha ha. 



 

I tillegg en selfie, fordi jeg er så fornøyd med jumpsuiten fra ebay og leppene jeg fylte forleden. Hundre og noen kroner det òg. Jumpsuiten, altså. 



 

Injeksjoner, og operasjoner - før og etter.

Fillers, operasjoner, injeksjoner og what not. Vi stigmatiseres, men hvorfor? En introduksjon.

I dagens verden har en et større prestasjonspress enn det en tidligere hadde den gang vi leikte "sisten" eller "boksen går" nede i fjøset.  Nå, derimot, forventes det at sekstenåringer er opererte og har sprøytet ansiktene sine for å innfri usikkerhet og mannfolkas forventninger. Nå forventes det at alle skal se like ut, som Kardashians hele gjengen, helt naturlig! Og nå forventes det at en har penger.

Nei, jeg har ikke i overkant av penger. Tvert i mot faktisk, men jeg prioriterer dårlig, i følge enkelte. Noen vil nok mene at fillers og operasjoner er unødvendige, at det ytre skal snakkes ned fordi "ingen er finere enn andre" og at det er innsiden som er av høyst betydning. Jeg er dog uenig og tørr å si det høyt. Førsteinntrykket jeg fikk av min bedre halvdel, var påvirket av ytre faktorer. Hovedsakelig ytre faktorer, inntil vi kom i dialog. Mennesker er primitive, og majoriteten av menn vil ha ei snelle med store rumper, smale midjer og proporsjonerte bryster. Klart, vi er alle forskjellige og smaken deretter, men her omtaltes majoriteten, ikke mannfolkene til dem som måtte føle seg fornærma, som da er minoriteten. Ja, jeg terger sikkert mange nå, men det er fordi dette er mine meninger oppgjort på bakgrunn av erfaring, ikke nødvendigvis slik det er. Hvis du leser litt om det, så skjønner du hva jeg mener. Dessuten er dette min blogg.

Mange vil nok mene at utseendet har liten betydning og handler deretter. Flere vil også mene at meningen med livet ikke er å fylle ansiktet med unaturlige (ps: her tar en feil, alt etter valg) stoffer for å se finere ut for en selv eller menn, men heller å føre et barn til verden og videreføre genene sine. Sist jeg sjekka så var det mulig å gjøre begge faktisk, men nok om det. At flere mener livet omhandler barn, hus og er fornøyd med utseendet uten injeksjoner, er helt greit. At andre mener livet omhandler annet må da være greit det og.

Her er ett før og etter bilde av meg henholdsvis 2016 til 2017. Det er helt greit at du synes før-bilde av meg er finere, men du trenger ikke si det. Det viktigste er trossalt at jeg trives bedre nå enn før og at du muligens ikke ville gjort det, men enda viktigere er det at jeg er ærlig om det.



 

Ingen av bildene er filtrerte, så vær nå snill med meg her. Bildet til høyre er simpelthen tatt i bedre lys med en nyere telefon. Overleppa mi er ikke helt i orden enda, men slik ble det denne gang - og fornøyd er jeg! Her har jeg tatt nok fillers i leppene, som vil jevne seg ned og bli mer markerte etter hevelsen er gått ned (hovenhet rundt stikkene), òg for første gang hevet de ellers tjukke kinnbena mine. Jeg liker femininitet og velger derfor å fremtone dem feminine trekkene mine for å skape en illusjon om at ansiktet mitt skal bli smalere, om dere skjønner? På bildet til venstre ser jeg litt tjukkere ut i trynet, synes jeg. Og personlig så liker jeg bildet til høyre bedre, fordi jeg er fornøyd.

Ja, jeg innfrir til forventninger - forventninger satt for meg selv i henhold til mine preferanser, men når det får meg til å føle det bedre ovenfor meg selv, hvorfor skal det da være galt? Agendaen min er ikke å se ut som noen andre, kun å justere det jeg synes kan bli bedre etter mitt eget ideal fordi det betyr noe for meg og se fin ut. Det trenger dog ikke bety noe for deg. Når sant skal sies så frarådet samboeren min meg å endre noe mer. Nok nå, sa han. Nå er det derimot nok, for en stund. Det er slik jeg vil se ut, til fillersene har gått ut og jeg trenger et påfyll for å vedlikeholde det utseendet jeg nå har. Jeg har dog ikke alltid sett sånn ut, det skal Kristin og den flotte klinikken på Bangsund ha all ære for. Jeg skal ikke gå rundt å la unge, uvitende jenter i sekstenårs-alderen tro at dette her er naturlig, og jeg svarer deretter. Jeg oppfordrer aldri, men simpelthen informerer til dem som måtte lure. For det er nettopp det vi må gjøre. Ikke for å oppfordre, men for å informere om at en ikke skal føle på forventningspresset om og se ut som en annen person, slik som mange av de yngre jentene jeg har snakket med sier dem vil se ut som Kardashians.

 

Rumpa til Sophie Elise er ikke ekte og dette kan jeg understreke once and for all. Jeg beundrer dama for å være ærlig om brystimplantat og fillers, men at en velger å lyve om noe så vesentlig som ett rumpeløft/fillers i rumpa, er regelrett feil. Det er først og fremst feil fordi en skaper er urealistisk bilde av hvordan en kan se ut naturlig, med trening eller ei. Det er feil fordi unge jenter blir usikre på seg selv fordi en ønsker å se "sånn ut" fordi det skaper oppmerksomhet, men må innfinne seg i det faktum at en bare aldri blir fin (eller stygg) uten å måtte legge seg i den hvite stolen en aldri har råd til.

Det jeg derimot beundrer med Sophie Elise er alt annet hun har vært ærlig om, som puppeoperasjonen eller at hun jevnlig fyller leppene. Klart, det skaper uansett et lite forventningspress fordi hun er en toppblogger, men en kan føle seg fin når en tenker det faktum at alt er fake og ikke åssen en så ut i utgangspunktet. Så må en ta ett valg, fake eller ikke? Jeg velger fake i moderasjon, hva velger du? Eller velger du å la være? For husk, alt er greit. Husk også at det som ser for godt til å være sant, ofte er det - slik som store rumper, bryst og lepper, for å nevne noen. Og aldri glem at Sophie Elise var en toppblogger før hun tok injeksjoner eller opererte seg. Skal du innfri forventninger, så innfri dine egne etter dine preferanser, ikke andres. Og for å være helt ærlig, har det noe å si om det er fake eller ikke så lenge man er ærlig om det overnevnte faktum? 

Rusproblematikken i et nøtteskall

Jeg har aldri vært en bedreviter eller noe moralpoliti og det er ikke det jeg ønsker å bedrive her på bloggen min. Det eneste ønsket jeg har er å videreformidle og informere, spesielt om det man ikke veit så mye om, slik som narkotika. Jeg har aldri dømt og vil aldri dømme noen for å bruke rusmidler, for dømmende nordmenn finnes det nok av. Det disse dømmende nordmennene ikke veit er hvor krevende og vanskelig det er å komme seg ut av det når man først er i det. Dem har heller ingen anelse om hvor enkelt det er å bli en rusmisbruker og beviset ligger i at en kan være det uten å selv være klar over det. Alle er potensielle rusmisbrukere og det er et faktum en ikke kommer unna uansett hvor dømmende og stigmatiserende en velger være, for starten på en rusmisbruker-karriere er gjerne hos legen, ikke i smuget bak Tinos, slik som mange er i oppfatningen av.

 

Misbruk av reseptbelagt medisin er et større og langt mer alvorlig problem enn dop som er kokt sammen av kjemikere på gata. Noe mange ikke veit, men som jeg skal belyse for dere i dag.

 

Medisinene du får hos legen er like vanedannende som heroin, kokain og amfetamin. Antidepressiva, smertestillende (opiater), beroligende midler (benzodiazepiner) og søvnpiller er ansvarlige for flere overdosedødsfall enn de overnevnte, henholdsvis med 45% som er 6% mer enn de "farligste" midlene, og dette utskrives fra legen som om det skulle vært godteri. Vi lever i god tro om at det som skrives ut av legepersonell, er trygt. Det er enkelt å tro og majoriteten velger naivt å tro det til tross for at dette ikke er sannheten. Ungdommer og voksne går i medisinskapet, og allerede der kan et misbruk starte, nettopp på grunn av denne naiviteten og ignoransen. Og fordi en ikke har kompetanse på temaet, selvfølgelig.

 

Hva om vi lærte alt dette allerede i grunnskolen?

 

Smertepiller som Oxycontin, for eksempel, er like kraftig som heroin og påvirker kroppen på eksakt samme måte. Morfin er den største synderen innenfor dopmisbruk og er et legemiddel som fungerer både i og utenfor sentralnervesystemet. Legemiddelet skal i all hovedsak brukes mot sterke smerter, men misbrukes da opiater gir en rusfølelse hvor en blir sløv, trøtt, blir kritikkløs og fordi det høyner stemningsleiet. Kombinerer en opiater med andre rusmidler, så vil rusen ofte optimaliseres, noe flesteparten av morfin-kongene eksperimenterer med når en har kommet langt inn i det.

Jeg fikk tramadol da jeg hadde nyrestein. Kan ærlig innrømme at jeg knasket dem som pastiller ettersom jeg hadde store smerter. Jeg fikk heldigvis ingen eufori av morfin, men ble kvalm og fikk skjelvinger. Da jeg sluttet med dem, derimot, ble jeg enda dårligere. Jeg kan forstå hvorfor mange brukere sliter med å stoppe, for abstinenser er tunge å stå i. Hadde jeg ikke hatt den kompetansen jeg besitter ovenfor disse stoffene da, så kunne det likså godt vært jeg som hadde et heroinproblem i dag, fordi toleransen øker gjerne parallelt med dosen. Det er enklere å bare ta "en til" når en er rusa uten å selv være innforstått med det, og flesteparten av oss har nok gjort det fra tid til en annen uten å ville innrømme det, selv med noe så simpelt som en paracet. Jeg har sett rusa leger, sykepleiere og studenter, så dem finnes - overalt og der man minst venter det, blant studenter spesielt.

Forbruket av tramadol, som for øvrig er et B-preparat og er et opiat, har hatt en kraftig økning med årene. Fra 2009 til 2013 var bruken fordoblet her i Norge. Tre av fire overdoser forårsaket av reseptbelagt medisin skjer av opiater og smertedempende midler. I en rapport fra 2008 fra USA viser det at 14,800 overdoserte på reseptbelagt medisin, og dette er mer enn heroin og kokain kombinert. Og dette tok meg i underkant av to minutter å researche. Skremmende, eller hva? Legemiddelindustrien er skumlere enn først antatt og absolutt noe som burde tas i betraktning når en dømmer heroinmisbrukere, for mest trolig er en ikke noe bedre selv. Heroinmisbrukere har i de fleste tilfeller ikke gått rett på heroinen, men vært morfinmisbrukere over lang, lang tid fordi dem har vært i en trafikkulykke eller hatt tannproblemer og deretter gått over til heroinen fordi den er langt billigere enn det reseptbelagt medisin er. Og når jeg sier morfinmisbrukere, så mener jeg misbruk av medisiner som tramadol, oxycontin eller fentanyl. Slike ting man får hos legen hvis man har vondt, vet du.

Benzodiazepinmisbrukere sliter ofte med søvn, urolighet eller angst og bruken starter der. Med zopiklone eller imovane, som er innsovningsmedisiner. Legene pleier også å starte med allergimedisiner først, fordi dem gir en søvnig effekt. Atarax, Zyrtec og loradatin er synderne der. Når toleransenivået øker eller når pasienten ikke lenger får ønsket effekt, så går man over til noe sterkere, for deretter å utvikle noe annet tøv man også trenger medisiner for, som for eksempel sobril, xanor, cipralex eller efexor. Dette er medisiner som har en stimulerende effekt på sentralnervesystemet. Diazepinbrukeren utvikler avhengighet og er ikke lenger egnet til å betale tusenvis av kroner for medisin hver måned, og ender derfor opp med å bruke andre alternativer som er billigere og ofte syntetiske.


Trykk HER for å forstørre bildet.
 

Jeg har sett dem gå konkurs for rusen, så det finnes ingen grenser for avhengigheten. Den trosser alt, selv familie, venner, hus og eiendom. Og denne avhengigheten skapes av lite informerte brukere og uforsiktige leger, rett og slett.

 

Når en først er avhengig av et rusmiddel eller en type medisin, så kombinerer en ofte dette med flere rusmidler. Det er gjerne starten på overdosen. Tidligere misbrukere sier etter endt ruskarriere at en plutselig har mye mer tid enn før, når en var rusa. Tiden går så jævla fort når en er rusa, ikke sant? På fire måneder har en gått fra å være den gjennomsnittlige nordmann til en hardbarka rusmisbruker, som lever måned etter måned, paranoid og konstant bekymra for at politiet skal dukke opp på døra. Da kan enkelte kvelder bli ekstremt tunge, så tunge at man ikke lenger ser lyset i tunnelen og så tunge at man sover med golfkølla ved siden av sengekanten. 

Jeg bevitnet en overdose forleden måned. Vi sov i samme hus, men kun fordi han skulle i rehabilitering dagen derpå som jeg hadde planlagt noen dager i forveien for ham. Han var utvilsomt den tyngste rusmisbrukeren jeg har bevitnet, og vi alle visste at han var i behov for hjelp, så jeg hjalp han. Den aktuelle kvelden var han altfor rusa til å dra hjem fordi han kom hit i den tilstanden, så jeg plasserte han i kjelleren og sa god natt rundt halv to. Da jeg våknet litt over ti, så fant jeg ham i kjellergangen, blå og forslått, men verst av alt - kald. Gutten var 95% død og jeg måtte hjelpe han å puste til ambulansen kom, for selv om han hadde puls så var oksygenopptaket så minimalt at han var blå og hadde en kroppstemperatur på 31. Nå er han heldigvis i rehabilitering og tilnærmet rusfri, men det kunne gått skikkelig galt. Han lå i kunstig koma i en dag før han våknet og kunne puste selv. Gutten skulle bare ta en liten dose opiater før han fant senga, men den lille dosen fikk uheldigvis ekstremt alvorlige konsekvenser for vedkommende, for så enkelt ér det faktisk.

 

Så vær nå forsiktig, uansett hvilke preparater du får utskrevet fra legen din. Gutten jeg fant i kjelleren startet ikke karrieren på morfinen han, heller.

 

Flertallet er nok bekjent med det verdensledende legemiddelselskapet Pfizer, nettopp fordi de produserer medisiner som viagra, zoloft, lepitor, sobril, xanor, efexor og valium, for å nevne noen. Klart, selskapet har nok hjulpet noen, men forskningen bak medisinene dem produserer er minimale. De skriver på hjemmesiden deres at dem har produsert medisiner mot kreft, men nevner ingenting om at medisinen deres resulterte i flere dødsfall enn overlevede. Dem hevder også å ha hjulpet flere med revmatisme og slitasjegikt med det smertedempende middelet tanezumab, noe som ikke stemmer overens med realiteten da flere pasienter ble verre og noen av dem så ille at de var i behov for hofteproteser. Her er også en sak verdt å lese før man starter med disse preparatene.



 

 

En siste ting før vi avslutter: Hvordan vi oppfører oss på de ulike rusmidlene. Jeg har nemlig aldri møtt en mer uforskamma, frekk eller stygg person som en alkoholiker, eller mennesker med store mengder alkoholinntak, så jeg stiller meg uforstående til at dette rusmidlet er lovlig mens cannabis er ulovlig, ett rusmiddel en verken kan dø av eller sjelden blir voldelig av. Andre rusmisbrukere blir liksom ikke sånn, for dem blir oftere snillere og generøse. Narkotikamisbrukerne i Trondheim som selger Sorgenfri, som også er heroinister og metamfetamin-brukere, er mye hyggeligere. Dem er alltid hyggelig, dem. Vi skulle alle vært i deres sko i en dag, for da hadde vi vel ikke lenger sett på hverandre med sjokk eller avsky hver gang narkotika eller rus ble et samtaleemne. Det er langt flere av dem enn det du tror, nemlig. Og det kan jeg garantere, for kanskje er du en selv? Når var du i medisinskapet sist?

 

Aksepten for overgrep er enorm

Husker ikke om det var i forrige uke eller denne uka, men i hvert fall - det kom en gråhåra mann i sekstiårene bort til meg for å spørre meg om jeg hadde lagt ned bloggen min da jeg satt på Hamstad og drakk kaffe. Nei, svarte jeg noe forbausa. Det var utvilsomt hyggelig og slikt verdsettes, men det var også litt ekkelt oppi det hele, for jeg følte jeg hadde gitt opp. Videre så tenkte jeg at det er da vel bedre med ett innlegg nå og da fremfor at jeg ikke skriver. Jeg vil bare ikke føle på presset, jeg. Så dette er vel min måte å bevise til den som leser at jeg ikke har gitt opp, da.

Er det noe jeg står for, så er det meningene mine. Dem er noe av det viktigste jeg har og disse skal jeg kommunisere ut på best mulig måte, for jeg mener det er viktig at dem deles slik at debatt og uenighet skapes. Det er nemlig slik vi kommer til enighet eller konklusjon. Å formidle meningene mine er noe vanskeligere fordi jeg ønsker å perfeksjonere alt, men det er viktigere å formidle budskap enn å tenke på skrivefeil og skrivemåte.

 

Jeg tror på reinkarnasjon, men ikke på kjærlighet. Jeg mener at menn og kvinner er forskjellige vesener, mens andre mener vi er helt like, fordi hjernene våre er identiske på papiret. Jeg mener også at pedofile er noe mer unnskyldt for deres handlinger da pedofili er en sykdom kontra voldtekt- og overgrepsforbrytere da deres handlinger baseres hovedsakelig på egoisme og ondskap, ikke en sykdom. Når du har en sykdom, så kan handlingene dine forsvares og forklares med det, mens egoisme finnes det ingen unnskyldning for. Med det sagt, så finnes det ingen unnskyldning for å voldta et barn, men her har vi en forklaring og ikke en unnskyldning, hvis du skjønner hva jeg mener? Du kan mene noe annet, men overgrep generelt er et tema jeg nå vil ta opp fordi det er noe jeg oppriktig bryr meg om og engasjerer meg for. Vi har flere aspekter av en voldtekt eller et overgrep, men det faktum at 1 av 4 kvinner har blitt utsatt for seksuelt overgrep før fylte atten år er noe som burde snakkes om, og seksualforbryterne skal og burde stigmatiseres. Noe de ser ut til å ikke bli. Etter hva jeg har sett og observert, så heller det tvert i mot. Dem hylles og det ignoreres at det faktisk ér overgrep og voldtekt en bedriver.

I disse dager kan en være en overgriper uten å selv vite det.

Det finnes flere kategorier, er jeg sikker på, men jeg vil ta for meg et par av dem nå. Majoriteten av kvinner som leser dette vil nok kunne relatere og har mest sannsynlig en erfaring eller to med slike menn. Noen mer uheldige enn andre, dessverre.

 

  • Han som er dritings, men veit hva han driver med og likevel fortsetter å kle av ei bevisstløs jente som ligger tilgjengelig, gjerne ei han tidligere har hatt sex med. Har han hatt sex med vedkommende tidligere er det ikke like farlig og dette er en unnskyldning som til stadighet brukes ved enhver anledning. Har han derimot ikke hatt sex med jenta før, så står en noe dårligere stilt. Sjeldent dårlig nok til at det skal komme en påfølgende konsekvens annet enn dårlig samvittighet, men samvittigheten er dårlig nok til at gutta gjerne beklager seg i ettertid. De smarteste gutta beklager seg aldri, for ved å beklage seg så innrømmer en skyld, noe som er bevis nok i seg selv om at dette var et overgrep.

 



 

  • Gutter i tjueårsalderen som inviterer yngre jenter på fest. Med party-dop som dem serverer i drinker og i pulverform på speil ved stuebordet, for å imponere. Disse ecstasy-lignende greiene, som øker serotonin- og oksytocinnivået i hjernen. Dere husker vel Hemsedal-saken? Dette rusmidlet gir en sensuell følelse hvor alt flyter på skinner og berøring føles fantastisk. Noe en aldri før har kjent på. Når en flyter på ei bølge og berøring føles bra, så takker enhver ungjente som vil imponere de eldre gutta ja, til en trekant. Hver gang. De takker ja til så å si alt, noe som også er den bakenforliggende tanke og håp. Jentene er ofte så rusa at de ikke veit hva de takker ja til og derved går det under kategorien overgrep, for hensikten og intensjonen fra guttas side bak festen var nettopp det - sex. I mange tilfeller er ikke rusmidler engang nødvendig da svært unge jenter føler et forventningspress ovenfor eldre gutter. Dette forventningspresset kan være nok til å innfri forventninger og håp fra guttas side, i ett iherdig håp om å bli en del av gjengen.

 

  • Den edru dørvakta som "følger hjem" overstadig berusede jenter som burde blitt båret til sengs uten en påfølgende seksuell traume, og med det så menes det at en tar det humane valget om å la vedkommende sove. I fred. I stedet har han sex med jenta og utnytter det faktum at vedkommende er overstadig berusa.

 



 

  • Han som, svært bevisst, og fordi han har det fysiske og mentale overtaket, påtrenger seg overstadig berusede jenter som sier nei og lyver til seg selv i den grad at han er overbevist. Disse mannfolka er mest trolig skadet av store mengder pornografi. Kan ett "nei" virkelig mistolkes når vedkommende knapt er til stedet? Kan ett "nei" mistolkes overhodet, uavhengig av mengde rusinntak fra begges side og måten det sies på?

 


Bilder lånt av Tegne-Hanne.
 

 

  • Han som, over tid, egler seg inn på mindreårige ved å bruke lettkledde bilder han tidligere har fått tilsendt som pressmiddel for å tilegne seg sex. Darkroom-saken er alt jeg har å si om det, og den kan du lese mer om her.

 

I etterkant av slike seksuelle overgrep, som dem kalles, så skapes traume. Vi jenter og damer har femti prosent større sjanse for å bli traumatisert enn det våre mannlige motparter har, et faktum vanskeligere å innse enn først antatt. En mann kan umulig forstå en kvinnes perspektiv når ens integritet og verdighet blir fratatt henne, for det er verdighet vi baserer majoriteten av selvtilliten vår på. Jeg og omgangskretsen min gjør det, i alle fall. Verdighet, per min definisjon, vil si retten til å ta egne valg.

Vi hadde en sak i Namsos for noen år tilbake. Jeg skal ikke si så mye om den aktuelle saken, annet enn at utfallet for voldtektsofferet ikke var særlig beleilig. Enkelte anmelder for pengenes skyld, andre har blitt voldtatt og blir derav ikke tatt på alvor på bakgrunn av førstnevnte årsak. Poenget er at fåtallet ønsker å være et voldtektsoffer, eller "den voldtatte" Fåtallet ønsker sympatien det medfører. Blikkene, stigmatiseringen, snakkisen. Det ironiske er at den voldtatte blir stigmatisert, fordi det inngår i menneskets natur å sympatisere og dermed tie, mens den som skulle blitt stigmatisert i stedet blir behandlet som tidligere - som om ingenting har skjedd. Det er her problemet ligger. Skal dere menn, som åpenbart har det fysiske overtaket, men som også burde beskytte oss og ta ansvar, akseptere at slike ting pågår? Skal dere fortsette å le sammen i store grupper av slike hendelser som er så inderlig traumatisk for de involverte jentene? Skal overgrep eller voldtekt glemmes, eller skal vi stigmatisere dem i så stor grad at dem aldri gjør slikt igjen?

Jeg stemmer for sistnevnte, noe jeg håper og tror at majoriteten er innforstått med etter blogg-innlegget jeg skrev for noen måneder tilbake hvor jeg omtalte en sak fra juletider. Et tilfelle som aldri skulle skjedd eller funnet sted. Ett overgrep på lik linje med Hemsedal-saken, men som går ustraffet forbi som et resultat av at ingen ønsker å være et voldtektsoffer. Ikke i ei lita bygd som mi, nei. Ikke etter saken som fikk uhorvelige konsekvenser for offeret for noen år tilbake, nei. Jeg håper og tror at majoriteten er med meg bak dette etter alt vi har sett og bevitnet de siste årene. I disse tider hvor det er enklere å voldta enn å stjele mascara på storsenteret. I en tid hvor vi kvinner er mer utsatt enn aldri før, nettopp fordi menn går ustraffet forbi med ett simpelt "unnskyld" når den rettferdige straffen for sådan overtramp er fengsel i lang, lang tid.

 

Fra 2014 til 2015 økte antallet voldtektsanmeldelser med 12%. Mørketallene er enorme, og et faktum som ikke tas i betraktning. Det håpes at mørketallene er lavere når anmeldelsesstatistikken har gått opp, men dette er dessverre høyst usannsynlig. Realiteten er at flere menn voldtar, men dette sagt så er det mye fordi det er en større aksept for voldtekt, men spesielt overgrep. Den biten er det vi, den gjennomsnittlige nordmann, kvinnen på gata, kompisen av forbryteren som har ansvar for. Aller helst ønsker jeg å oppfordre kvinner som har blitt utsatt for overgrep eller voldtekt til å anmelde saken, men saken vil med høy sannsynlighet bli henlagt på grunnlag av bevisets stilling, slik dem ofte blir. Det er trist, er det ikke? At vi ødelegger hverandres integritet og verdighet i prosessen av impulsiv egoisme? Alt vi kan gjøre, som kvinne, mann og kompis av forbryteren, er å stigmatisere. Utestenge, og vise dem at det ikke er greit. At det er en overtramp. La dem føle på hvordan det er å miste ens verdighet, og ikke minst - la dem føle på skammen for skaden en har påført vedkommende.

Hører du? Og gjør du noe med saken eller vender du hodet bort, slik som resten av dem?

FITNESS OG DOP

Ved NM i kroppsbygging i fjor ble 9 av 10 tatt for doping. Ingen i fitness-miljøet er overraska, men paradoksalt nok ser dem svært overraska ut både på nettavisa og dagbladet.

Når skal en kunne innrømme bruk av dop uten å bli stigmatisert?

Steroider har ved flere tilfeller vært fasiten for å hevde seg i konkurranse. En kommer ikke unna det faktum at dop gir en langt flere muligheter enn uten. I det liberale samfunnet vi lever i så burde en kunne bestemme selv, men med et klart forbehold om at en ikke skader noen andre.

Er dere så jævla overraska?

Den eneste årsaken til at jeg ikke har sprøyta kroppen min er fordi risikoen for at det feminine ansiktet mitt skal bli maskulint, er for stor. Hvis jeg var mann, så skulle jeg dopa meg til Olympia-toppen, for hvem er det steroider skader andre enn brukerne selv?

Det var lovlig å bruke steroider frem til 2013, men ikke lov å kjøpe. Prostitusjon er lov å bedrive, men ikke lov å kjøpe, for å skatte av menneskers kropp hadde vært umoralsk selv av staten.  

I fitness så bedømmes en utelukkende på det estetiske plan i likhet med misse-konkurranser, dog er det ingen som stiller seg spørrende og kritisk til om disse konkurrentene er opererte, selv om de med høy sannsynlighet faktisk er det.

What's the fucking difference?

Bivirkningene av steroider er mange i likhet med en operasjon, men sett fra det kirurgiske og individuelle plan så er dette opp til den enkelte å avgjøre, så hvorfor er steroider noe annerledes?

Vi jobber mot et udødelig og etterspurt spekter, men hadde vi jobbet med det henholdsvis med aldersgrense og lege-oppfølging, så kunne en oppnådd noe annet enn uvitende ungdommer og farlig bruk. 

 

Et tre-sifra antall partnere

Jeg finner det fascinerende at menn knuller rundt på usikre kvinnfolk for å få bekrefta manndommen deres. Du blir ikke noe mer mann av å pule rundt, og selvtillita du så stolt 'bærer' er gjennomsyra.

Uoppnåelig er spennende. Når du bekker et tre-sifra antall sexpartnere så er du skitten, ikke mann. Er det en forskjell, tenker du vel, men jeg velger naivt å tro det. Naiviteten blant damer skal tydeligvis ingen ende ta og dermed forventer jeg mer av selviske mannfolk, selv om dem til stadighet unnskylder den dyriske tankegangen med evolusjon.

Et bekreftelsessøkende og usikkert sinn har aldri vært sjarmerende, men fåtallet gjennomskuer det underliggende faktum. Dere skryter av å 'ha vært i buksa på', men dere har jo alle vært i samme buksa opptil flere ganger, annenhver helg og gjerne samtidig. 

Dere er jo så jævla enkel, til og med flere av dere med kjærester. Knips, liksom. 

 

Sammensatt

I dag sendte jeg min første fan-mail. Jeg liker ting en ikke helt forstår og Alexia er en av dem fordi hun er så fargerik, eller sammensatt, om du vil.

Majoriteten av dem jeg har møtt, har vært fargeløse mennesker. Fargeløs per min definisjon vil si at en ikke har flere lag av personlighet. Schizofren, tenker du, men man må slettes ikke være ustabil eller nevrotisk for å være sammensatt.  

Alle mennesker er sammensatte, men sammensetningen skjules fordi det er skammelig å være annerledes. Vi skal jo være så like, vi nordmenn, for hvis ikke blir du utstøtt. Å være utstøtt kan være ensomt, men det krever litt ensomhet for å vokse. Det krever mot for selvutvikling, men å skjule frykten bak materialisme har aldri vært fasiten for noen, har det vel?

Og hva er greia med biker-jakkene, yankees-capsene og skifester i Åre? Jeg trodde det var best å være norsk i Danmark.

Jeg forstår kvinnfolk som ikke vil ha sex med mannfolka sine i 40-åra, for da jeg var misfornøyd i min egen kropp så ønsket jeg å forbli usynlig. For alle. Jeg måtte ha en evig bekreftelse på at jeg var god nok. Nå veit jeg hva jeg er. Må en bli fornøyd for å se en selv i riktig lys eller henger dette sammen med alderen? I så fall, hvorfor er eldre damer så ekle i forhold til de yngre? Jeg har sett åssen dere mobber hverandre ut av jobben og kler dere i 'Ralph Lauren' for å bevise noe.

I dag skal jeg ikke trene. Balanse er nøkkelen, sier dem, men det tror jeg ikke noe på. Pausen tas utelukkende fordi hodet ikke fungerer optimalt, for ellers er jeg ekstrem i omtrent alt jeg gjør. 

Har dere hørt Låpsley? 

Hør denne her:

 

q9Jrlg6GnkY


 

Identitet

Det er lenge siden jeg skrev en argumentativ og velskreven tekst med et viktig budskap, men tro du meg, jeg ser årsakssammenhengen. Jeg har endeløse forventninger til meg selv og tekstene mine blir aldri ferdig, i likhet med alt annet her i livet. Skulle jeg publisert tekstene mine, så måtte jeg forberedt meg mentalt en uke i forveien, regelrett fordi dem er dønn ærlige og kompromissløse. Jeg har fått beskjed om å finne meg selv, altså min 'forfatterske' identitet, men jeg finner knapt brillene mine før jeg skal skrive og forstår ikke hvor jeg skal finne en identitet oppå det hele.  

I stedet for å skrive om det jeg kan best, nemlig meg selv og alt jeg mener, så skal jeg fremtone andre faktorer i mellomtiden hvor trening er en av dem. Dette skulle slettes ikke bli en treningsblogg, og det blir det for så vidt ikke heller, men det får holde i mellomtiden til jeg finner en løsning på det rådville og usikre huet mitt. Også den identiteten da. 

Først, la meg forklare og begrunne usikkerheten før vi beveger oss videre: frykt og ubalanse. Jeg har innsett at jeg frykter kjærligheten fordi jeg elsker den enormt. Forelskelsen foraktes fremfor å nytes i frykt for å bli forlatt, så jeg forlater alt jeg elsker. Er jeg feig eller bare naturlig skremt?

Jeg har sett så mye elendig, samvittighetsløs og bleik oppførsel i kjærligheten at jeg avskyr den som ilden. Brent barn skyr ilden sies det, men ironisk nok så har jeg aldri blitt brent annet enn på lillefingeren. Er jeg for stolt til noe annet? Jeg tror nok det. Uavhengighet er det viktigste jeg veit.

Jeg kan ikke telle på to hender hvor mange gifte menn som har sendt meg forespørsler eller innbydelser.

Dem sier jeg er følelsesløs, men foraktelsen drives av kjærlighet. Bensin, diesel og tennvæske på bålet. Hvordan skal en få kjærligheten til å overstyre når realiteten er så motbydelig? 

 

tQ-pVU6SEkI


 

Blærestein

Jeg har nesten ikke energi til å trykke på tastaturet lenger. Snøen daler utenfor ruta og aller helst vil jeg ut. Jeg vil gå normalt uten å skjelve. Og jeg vil spise mat uten å spy. Jeg vil snakke uten at det krever noe. Jeg vil ha det bra.

Hvorfor blir det verre, når det føles bedre hver morgen?

De siste to ukene har jeg hatt blærestein. Og i natt kom den ut.

Fy faen.

Jeg kan forstå dem som konstant ligger på sjukehus og ser de samme detaljene hver eneste dag. Vinduet er brunt, snøen er hvit, karmen er slitt, jeg er syk og lampa har tusen forskjellige farger. Jeg har gjort det den siste uka, og jeg kommer nok til å ligge her ei uke til. Det kjennes ut som alt skjer utenfor soverommet. Det skjer der jeg er ikke er.

Den verste biten er at jeg må dusjes. Jeg sitter der, ydmyk og hjelpeløs, uten energi til å løfte meg verken opp eller ned. Jeg burde dusja i dag, men kanskje er jeg friskere i morgen og kan dusje selv.

En skulle tro det hele var over når steinen kom ut. Det trodde jeg også.

Jeg vil ikke ha sympati, men forståelse er greit. Dere veit ikke åssen det er, men det skulle dere visst.

 

 



 

 

Når en er lykkeligere med en annen

Jeg er innforstått med at kjærlighet ikke kan vare evig. Ingen kjærlighet kan overleve i en imperfekt verden. Årsaken er enkel - vi forandres og den blir oppbrukt. For hvor mye kjærlighet kan en egentlig gi til ett enkelt menneske? Er ikke det begrensa, liksom?

Skepsis. Bekymring. Sjalusi. Uenighet. Soving på sofaen. Mer krangling. Så er alt bra, helt til det ikke er det. Noen gir opp. Om ikke utvendig, så gir en opp oppi huet. Jeg har gjort det mange ganger.

Jeg har sett mange serier. Utallige av dem, faktisk. Men nå ser jeg the affair, og det er den mest realistiske serien av dem alle. Brutal og trist, dog realistisk.

Hvor mange kvinner kontra menn i førtiårs-alderen er det som knuller rundt på annet enn ektefellen sin, tror dere? Jeg ser dere, nemlig. Jeg ser det på måten du beundrer og veit på måten du kan lures av det estetiske.

Det er mitt største mareritt. Jeg holder meg godt nå i tjueåra, men aller helst vil jeg være alene. Man finner aldri en man stoler hundre prosent på fordi en aldri veit. Åssen kan man legge så mye tillit til noen når en ikke kan forutse framtida, mener dere? Hvis meninga med livet er å finne noen en kan stole på og stole på at den du har valgt ikke knuser deg som en uskyldig edderkopp, så gir jeg opp, for det kommer til å skje før eller senere. Du er heldig hvis du aldri får vite om det.

 

Jeg skulle ønske jeg var like naiv.

 

Selv om kjærligheten er oppbrukt, så kan man fremdeles være sammen. Man trenger slettes ikke være ulykkelig, men problemet er at en ville vært lykkeligere med noen andre og hvordan skal en leve med noe sånt? Hvordan skal en leve med noe midlertidig når det føles så bra? Skal vi klatre som aper fra partner til noe annet helt til vi dævver?




 

 

Har dere glemt at vi stengte dem inn på do?

Det vi vet med sikkerhet, er at mobbing skyldes dårlig oppdragelse, privileger utover det normale og/eller feige lærere. Jeg synes ikke det verste var å bli mobba, men heller når jeg selv var en mobber. Synes foreldre det er greit at barna deres mobber fordi alternativet tilsynelatende vil være verre? Hvor er lærerne og hvorfor er dere så unnlatende? Husker dere det jeg husker?

Mobbing starter i barnehagen. Og den starter gjerne med utestenging. Dette har vi både sett og erfart på den måten at en spør om å få være med i gjengen, hvorpå gjengen ber vedkommende spørre lederen for deretter å bli avslått. Mobbere i barnehagen blir som oftest utstøtt på barneskolen. Hvor høyt du kan snakke eller rope blir uvesentlig og status er oppbygd på penger og omgangskrets. På barneskolen klarer en å se hvem som er privilegert og ikke. Dem som ikke er det, havner gjerne litt utenfor. Dette gjelder spesielt for dem med alkoholiserte foreldre, eller foreldre som ikke stiller opp slik en forelder skal. Skubbing, knuffing og kalle-navn er en brøkdel av det en skal oppleve som utstøtt. Å bli innestengt på do skjer med jevne mellomrom, det også.

Den interessante delen av mobbingen oppstår sjelden før på ungdomskolen, da alt annet oppleves som svært uskyldig av både lærere og foreldre. Her er vi tøffere, har et press på både kropp og sinn, men samtidig også et større oppmerksomhetsbehov. De siste årene på barneskolen er relativt lik de første årene på ungdomskolen. Forandringene skjer gjerne når hormonene luftes til overflata og man får oppmerksomhet fra den eldre garde. Personlig så gav det meg en stemme den dagen jeg farga håret mitt brunt og ansiktet mitt ble kvinnelig. Jeg ble interessant fordi den visuelle delen av meg ble attraktiv. Pulbar, om du vil. Men stemmen min gav meg mye makt, og tidvis ble den misbrukt da jeg, som fjortenåring på daværende tidspunkt, ikke hadde anelse på hvordan å bruke den.

Det som skjedde på ungdomskolen er det ingen som snakker om. Da jeg flyttet til Trondheim, så ble det automatisk glemt og fortrengt, men nå har jeg kommet tilbake og det eneste jeg husker når jeg gløtter over på den grå og triste ungdomskolen jeg en gang gikk på, er alt som ikke skulle skjedd.

 

Har dere glemt da vi med viten og vilje hisset opp ei psykisk syk jente for vår egen fornøyelse skyld?

Har dere glemt at vi stengte dem inn på do?

Har dere glemt at lærerne satt godt gjemt på lærerrommet mens dette pågikk?

Husker dere at vi var systematiske mobbere, eller glemte dere det like fort som meg?

 

Vel, da vil jeg gjerne gi dere en liten påminnelse på det.

Jeg forventer ikke mer av dere lærere, dog skal det sies at dere er feige og slik har det blitt fordi det er enklest. Noen lærere simpelthen ignorerer, mens enkelte har vanskeligere for å se det. Jeg skal ikke uttale meg på hvor mye ansvar en lærer har, men personlig hadde jeg nok gjort noe mer enn det som ble gjort på ungdomskolen jeg gikk på. Jeg klandrer lærerne, men hovedsakelig meg selv. Tier vi fordi vi samtykker?

Av alle disse årene med jævelskap og mobbing, så skal vi ta lærdom. Vi skal huske hvor innmari vondt dette måtte oppleves for de aktuelle mobbeofrene. Dette skal huskes slik at vi er strengere med våre egne barn. Det skal også huskes slik at vi ikke unnlater å snakke om det. Jeg kan forstå at det er enkelt å tie, og jeg kan forstå at ingen foreldre vil ha et barn som mobber. Med det sagt, så er det ingen foreldre som vil være foreldre til et mobbeoffer heller. Alternativet er bedre for den enkelte.

Men vi ser dere og du vet hvem du er. 

Føder vi barn for å tvangs-holde på mannfolka? Kjeder vi oss?

Jeg er tjueto år og har flere venninner med barn, enn uten. Jeg er tante også. Jeg synes det er flott, for på denne måten trenger jeg ikke barn selv. Dessuten har jeg liten tro på den evigvarende kjærligheten som flertallet tilsynelatende ser ut til og ha i dag. En ulykkelig evigvarende kjærlighet er noe annet. Kan vi virkelig være lykkelige sammen til døden skiller oss ad? Føder vi barn utelukkende for å tvangs-holde på mannfolka? Har det og få barn blitt en trend? Kjeder vi oss?

Det er slettes ingen som vil være kvinnfolk nok til å innrømme det faktum at anskaffelse av et barn vil holde mannfolket i sjakk, men jeg skal være den første. Personlig har jeg kjent på det. Altså, frykten for å bli forlatt. Å føde et barn vil være det absolutt enkleste hindret for nettopp dét. Menn er komplett uvitende om at kvinner går av prevensjon uten deres samtykke, for deretter å bli like overraska når nyheten kommer. Dette skjer oftere enn en skulle tro. Vi er kyniske, vi kvinnfolk. Når vi vil ha noe, så tar vi det - spesielt vedrørende mannfolk. Når ei dame blir fokusert på barn, så blir alt annet utestengt, realiteten inkludert. At et barn krever atten år med oppfølging samt vugging, klesskift, barnehagebesøk med mer, tas ikke i betraktning. Vi er jo, tross realiteten, eventuelle fremtidsplaner og alt, dritforelska på daværende tidspunkt.

Når barnet omsider har kommet til verden og realiteten slår hardere enn Tor med hammeren, så siger usikkerheten til overflaten. Usikkerhet leder til kontrollering, og da er vi godt i gang. En sinnssvak og snill mann står stødig igjennom forholdet til midtlivskrisa i starten av 30-årene, mens det sterke og realitetsorienterte mannfolket velger å dra sin vei i frykt for å bli kontrollert. Disse mannfolka klandres på livstid og en offentlig uthenging på facebook annenhver helg må tas som en selvfølge. Når et samfunn av hår, som en gang var et stramt hårfeste, begynner å takke for seg, når rynker og linjer i ansiktet blir unektelig, så kommer midtlivskrisa. Hovedårsaken bak midtlivskrisa er selvsagt alder, men jeg drar mine egne konklusjoner når den kommer så tidlig som i 30-årene. Hvor var vi nå? Jo, den evigvarende kjærligheten viser at den ikke er så evigvarende likevel. Hvorfor? Fordi forholdet bygges opp på tvang, kontrollering og usikkerhet. Det er ikke uten grunn at 65% av alle par som føder barn i dag, ikke holder sammen etter femten år.

Jeg hører du er uenig, men hør nå her. Mannfolket du er så forelska i, som røyka cannabis, drakk alkohol og som selv bestemte hva han skulle ha på seg når dere først møttes, får ikke lenger gjøre disse tingene fordi du synes det er urimelig. Din verden sirkulerer rundt et stort og flott hus, hagefester uten alkohol og et mannfolk uten lyster. Det er her det starter. Hvorfor skal han ikke få gjøre som han selv vil, utenom den åpenbare utroskapen? Er det ikke nettopp dét et forhold dreier seg om?

Jeg er ei typisk tom-jente. Det faller meg ikke naturlig å dra på cocktail-parties eller jentekvelder, men jeg har vært med på nok til og få med meg hva som foregår og hva det snakkes om på slike kvelder.

"Æ va syk den helga også for han ut på byn" sier den ene.

"Hæ? For en drittsekk, han fortjene virkelig ikke dæ assa" responderer den andre mens resten av gjengen sier seg enig. På denne måten tror vi det er greit å kontrollere menn. Men det er ikke greit. Det eksisterer ei hårfin linje mellom å kontrollere og det å sette grenser. Den er vanskelig å se, men den er der.

Den overfladiske og ubetydelige sladderpraten fenger ingen interesse hos meg, men å snakke om legalisering av cannabis, flotte rumper eller sport er noe helt annet. Og jeg dømmer ikke mannfolka for å interessere seg for slike ting. Det er svært naturlig og dessuten veldig realistisk. Kan du nevne antall tilfeller hvor mannfolket ditt har snakka med deg om ei flott rumpe han så forleden dag, eller hvor digg han synes det er å røyke cannabis? Har du spurt om dere kan røyke cannabis eller drikke alkohol sammen? Har du gitt fifa et forsøk? Vet du noe om fifa? Har mannfolket ditt vært ute ei helg på byen uten ei eneste indirekte truende tekstmelding fra deg?

Mannfolket ditt er uærlig fordi du ikke gir han mulighet til noe annet.

Jeg tror at gjennomsnittsforholdet er jævelig kjedelig. Vi går på auto-pilot. Altså, vi står opp hver morgen, gjør det eksakt samme som i går, venter på helg, drar på jobb, kommer hjem til middag, ser litt tv og deretter legger oss. Når helga omsider kommer, så fylles den med gode frokoster, tv-titting og gåturer. Den største hverdagsgleden for mange menn er jobben, men dedikerer du tiden til jobb fremfor hus og barn, så blir du halshugd for det også. Etter x-antall år med den samme og tomme elendigheten, så setter vi et barn til verden. Alternativet er at vi får et kjærlighetsbarn av blind forelskelse i ungdomsårene. Uansett så er det svært ufrivillig fra mannfolket sin side, men veldig frivillig fra den typiske kontrollerende fruen i huset.

En skulle egentlig gjort så mye mer, men det finnes ikke tid eller rom nok til det. Og nå har vi et barn, også. Det blir aldri tid før en plutselig blir singel igjen.

Og slik går det. Vel, med mindre du er unntaket fra regelen, og det du og mannfolket ditt har er noe helt spesielt, da. 

Kontakt

Vi bor i et land med normalitet som hovedmål. Vi skal ha mest mulig og prestere best mulig, likevel skal du ikke synes for omverdenen. Du skal blende inn med gjennomsnittet med mindre du er fattig. Å være fattig er greit. Da er du ingen trussel. Suksess er flott på papiret, men vi skal ikke være stolte av oss selv uten å tåle kritikk eller nedlatende kommentarer. Slik er det bare, sier mamma. Men jeg er uenig. Hvorfor skal det være sånn? Hvorfor er ungdommen så ulykkelig nå til dags, tror dere?

Når man har en stemme og bruker den, så oppfattes du som en trussel. Du eksponerer deg selv, men også majoritetens overfladiske vegg. Vi liker veggen. Den er trygg. Men den er uærlig. Jeg vil fremtone det tabu for å fjerne skammen som så ofte medfølger. Og når jeg gjør det, så føles det ikke fullt så ensomt å være utstøtt eller imperfekt lenger. Vi kvinner liker sånt. Mennesker liker sånt. Tilhørighet er viktig. 

 

Dersom du skulle ønske å kontakte meg så kan jeg nåes på sandnesninamerete@gmail.com

Bloggdesign håndteres av Espolin Productions. Dem kan du finne her. 



 

Når mannfolket ditt ser på meg

Jeg har finpusset denne teksten utallige ganger, men nå er det nok. Det koster å være ærlig, men ærligheten min verdsettes oftere enn den mistolkes eller provoserer. Og bloggen min handler hovedsakelig om nettopp dèt. Altså, ærlighet.

Til alle usikre kvinner. En har lov til å være usikker. Alle opplever å være usikker fra tid til en annen. Meg inkludert. Det vil alltid være noen finere. Bedre. Og det vil alltid være noen som skiller seg fra mengden.

Men behovet for å tråkke dem ned på grunn av ens egen usikkerhet her noe helt annet.

Ved flere tilfeller har jeg vært redd for at kvinner skal oppdage når mannfolket deres ser på meg. Likevel er det mannfolket som har et ansvar, ikke meg. Dette er tabu og anses som stygt å snakke om. Hvordan kan ei stakkarslig og ubetydelig frøken som meg tro at jeg blir sett?

Jeg hadde en noe ubehagelig hendelse på City Lade her forleden dag. Menn elsker rumper. Kvinner elsker rumper de også, men kun dersom de har rumpe selv. Når en ser noen som har en kvalitet en selv ikke innehar, så resulterer dette gjerne i mobbing. Det resulterer i sjalusi.

Jeg bruker tights. Noe annet passer meg ikke. Det blir for trangt over rumpa og for stort i midja. Tightsen er oppsiktsvekkende. Spesielt for menn. Men tightsen min er behagelig og det er det viktigste.

Jeg står i kassa og skal betale for epla mi når jeg hører et relativt ungt par bak meg snakke høyt. Jeg snur meg for å få et kjapt overblikk over om dette kunne være noen bekjente av meg. Det var det ikke. Noen snaue minutter senere hører jeg "Ka e det ho har på sæ?" fra en kvinnelig stemme.

- Klær, tenker jeg. En tights. Tanken kom på refleks. Jeg visste at hun snakket om meg.

Når jeg snur meg, så ser jeg mannfolket rett i øynene og jeg kan kjenne hvor ubekvem han er. Kvinnen har naturligvis snudd seg for lengst. Og denne gangen holder hun mannfolket i hånda. Jada, jeg ser at han er din. Og nei, jeg hadde slettes ingen intensjon om å stjele mannfolket ditt fordi jeg har på meg den svarte tightsen min.

Er dette greit?

Å kontrollere en mann eller latterliggjøre andre damer har aldri vært fasiten. Dette oppleves som mobbing. Det er mobbing. Og det er svært ubehagelig, spesielt når en ikke føler seg på topp. Enkelte dager kan slike ting slå meg hardt. Jeg kan ha det i bakhodet flere dager i etterkant. Du får meg til å sette spørsmålstegn ved meg selv, for hva?

Jeg har akseptert meg selv. Håret mitt er langt og flott fordi jeg bruker extensions. Kroppen min har jeg jobbet steinhardt for og tankegangen min har tatt en helomvending. Ansiktet mitt er et lerret av farger og regnbuer, men det er pent og jeg underkaster meg ikke fordi du føler deg ukomfortabel med deg selv.

Slike ting er ikke greit uavhengig av årsak. Slike ting er aldri greit når det gjøres offentlig. Dersom noen har et problem med meg, så ønsker jeg at dette tas på tomannshånd. Noe annet vil være feigt og urettferdig. Jeg har ikke fortjent en offentlig uthenging foran kjæresten din. Og jeg har slettes ikke fortjent å føle meg ukomfortabel med meg selv fordi du anser meg som en trussel. Du kjenner meg ikke og tanken sitter i hodet ditt, ikke mitt.

Har du respekt nok til å se over din egen sjalusi?

Jeg ser at vakre og trente kvinner underkaster seg selv eller kompenserer med å være "oversnill" for og ikke gjøre usikre kvinner ubekvem. Vi skal trene, sminke oss og se flotte ut, men fåtallet har guts nok til å innrømme at en er fornøyd med det en ser i speilet. Har det blitt en synd å være sexy fordi enkelte gjør usikre kvinner enda mer usikker? Erkjenner du at andre kvinner kan være vakre vesener uten å bli ufyselig? Må du være vakrest av dem alle eller holder det med å være smartere?

Menn vet at dette kan være sårende for enkelte damer. At menn beundrer andre damer, forhold eller ei, er uunngåelig men også svært forståelig. Kvinner er vakre vesener. Jeg er ingen pessimist, jeg er en realist. Og realiteten er at menn ubevisst skanner andre damer for å sjekke om dette kan være et potensielt ligg. Slik er det også på sosiale medier. Menn drives hovedsakelig av sex. Dog, skal vi unngå å belyse sannheten fordi den kan være provoserende og sårende for enkelte, eller må den enkelte jobbe med en selv og sitt selvbilde? 

Har du spurt han om han kan slå av skanneren når han er sammen med deg, eller er egoet ditt viktigere å opprettholde fremfor og vise svakhet?

Du har et ansvar. Du har det viktigste ansvaret, nemlig ansvaret for din egen tankegang. Sosiale medier har ikke skyld i din tankegang. Sophie Elise har ikke skyld i kroppspresset, ei heller noen av fitnessbloggerne der ute. Dersom du skal frasi deg ansvaret for ditt eget utseende, så forutsetter dette at du ikke klandrer noen andre. Det er ikke noen andres feil at du er for lat til å gjøre en endring. 

Jeg ønsker, genuint og oppriktig, at alle skal være fornøyde med seg selv, men ikke på bekostning av mitt eget selvbilde.

Slik er det bare.

Jeg må høyere enn dette her.

Jordbæryoghurten fra Tine kommer til å lukte innen dagen er omme. Kaffen min er kald om drøye ti minutter. Tankene mine føles skammelige. Jeg skal egentlig tenke mer alvorlig enn noe så elementært som kaffe. Men slik er jeg ikke. Jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle ha en så stor kaffe når jeg ikke har snus. Hvorfor selges ikke snus på sykehus? Tror dem ikke at vi snuser selv om vi er syke?

Han sover. Smertene er ikke fullt like ille som for en time siden. For en time siden skalv han i hele kroppen. Ni av ti, sa han. Uutholdelig. Ufortjent, ikke minst. Jeg husker ikke hva medisinen han fikk heter, men det var noe sterkere enn tidligere. Nå er det seks av ti kanskje. Det kunne vært verre. Det har jeg sett.

Jeg har flere ubesvarte spørsmål i dag, enn i går. Det er morsdag og valentine, men slikt bryr jeg meg ikke om. Ikke egentlig. Magen min vrenger seg når kaffen sirkulerer systemet. Sykepleieren liker meg ikke. Jeg har gitt uttrykk for bekymring fordi vi var her i går også. Denne gang har jeg ingen intensjon om å dra før vi får noe mer enn bare smerteneddempende. Å døyve smerten er fint, men å dra opp ugresset er noe mer permanent. Jeg trodde slike ting var normalt. Altså, bekymring. Kunne det høres ut som en trussel?

Hva er det med tv-skjermene på sykehusene for tiden? Nordmenn er så rike. Og det må synes. Til og med på sykehus. Må vi gni det inn? Sola skinner inn i rommet og lyser opp den ellers utrivelige tilværelsen. Gitteret på ruta er noe annet. Det er ikke rart langtidspasienter hater å være her. Hva med dem som har kreft?

At jeg kan visualisere har lenge vært en fordel. Men jeg kan ikke se for meg at vi slipper ut i dag. Kaffen min er kald. Hodet mitt likeså. Mamma føler seg urettferdig behandla. Jeg er enig, men bitterhet har aldri gitt meg noe. Alt er så plutselig akkurat nå. I natt var jeg høy, men nå sitter jeg her. Jeg skulle ikke så høyt i går for å lande så hardt i dag.

Plutselig er mamma trist. Plutselig er han syk. Og plutselig er jeg tung i brystet igjen.

Jeg må høyere enn dette her.


 

 

Fyllekjøreren tok fra meg pappaen min

Da jeg var åtte år, så var jeg vitne til at mammaen min ble banka opp av pappa. Når jeg fylte ni år, så ble han drept av en fyllekjører. Da jeg fylte ti år, så mista jeg mamma til sorgen. Og det samme året ble jeg glemt.

Det ser ut til at mennesker med en vanskelig barndom finner mye terapi i å skrive. Meg inkludert, dog er det fåtallet som vet hvor vanskelig barndommen var for meg da jeg sjelden snakker om det. Jeg finner lite terapi i å snakke. Jeg er bare sånn. Jeg har blitt sånn. Barndommen min har gjort meg sånn. Fortida mi har vært min største svakhet. Det har feid meg ned på flere områder, men hovedsakelig fordi den har vært ukontrollerbar. Når en er barn, så er det gjerne sånn at man ikke får gjort noe med omstendighetene man blir satt i. Jeg har ikke forstått viktigheten av å fortelle historien min. Historien er, tross alt, min. Men det er viktig at en forteller slike historier for å unngå gjentagelser. Det er viktig fordi vi ennå har mye å lære som mennesker og foreldre. Og vi kan slettes ikke glemme våre egne barn i vanskeligstilte situasjoner. Dette er min historie, mitt synspunkt, fra mitt ståsted. Dette er historien om hvordan et barn ikke fikk rom for å sørge fordi en ble glemt.

Jeg husker jeg måtte løpe ut døra, ned trappa og sette meg ned i snøen for å kjøle meg ned. Kroppen var varm. For varm. Og jeg var sint. Mamma og pappa hadde kranglet i flere timer i forveien. De antok at jeg sov. Men jeg visste at krangelen dreide seg om en tredjeperson. Pappa hadde vært utro og jeg var den som tilfeldigvis fant bevisene når jeg spilte på datamaskinen. Jeg gråt sjelden som barn, men denne kvelden gråt jeg usedvanlig mye. Det store vinduet, som tilsynelatende viste meg hele stua, hadde jeg klar sikt inn i. Jeg så at pappa dro mammaen min etter håret. Han ville ha oss ut og var ikke beskjeden på det. Kjære, fine mammaen min. Jeg hadde aldri sett pappa så sint før. Ikke engang på meg, og jeg var en skikkelig ramp. Men jeg hadde sett han så full før, ved flere anledninger. Vi måtte kjøre hjem til oss den samme kvelden og det var tre timer unna. Vi hadde ikke annet valg. Mamma hadde ikke annet valg, så da ble det slik.

Jeg husker ikke stort etter denne hendelsen. Noe har hensiktsmessig blitt glemt, mens mesteparten er fortrengt. Jeg husker når mamma fikk skilsmissepapirene. Og jeg husker da pappa kom for å feire bursdagen min før han måtte videre til Møre og Romsdal. Det jeg husker best av alt, var når mamma fortalte meg at pappa var død.

Jeg og Andrea, bestevenninna mi, lekte ute på terrassen deres med et eller annet fordi det var så fint vær. Det pleide ikke å være så fine sommerdager allerede i mai. Men denne dagen var det ekstremt varmt. Det var så varmt at vi gikk i shorts. Jeg hadde akkurat snakket med mamma på telefonen fordi hun var nysgjerrig på hvordan det gikk med meg. Jeg og Andrea var som erteris. Det er vi fremdeles. Men med meg gikk det veldig bra, og Andrea likeså. Noen minutter senere kom mamma kjørende opp i gårdsplassen. Jeg gløttet over på Andrea og vi begge tenkte det samme. Vanligvis ville vi løpt opp i fjøset for å gjemme oss, men det var før vi la merke til at mammaen min gråt.

Mamma åpnet døra på bilen. Jeg antok at det vi hadde gjort var ekstremt ille, så jeg nektet å sette meg inn i bilen alene. Det var bedre og få kjeft sammen. Men mamma var svært alvorlig i både blikket og tonefallet, så derfor endte det med at jeg satte meg inn i bilen alene mens Andrea stod på utsida. Jeg så mamma felle ei tåre og at den rant ned på nesetippen hennes. Dette var antageligvis første gang jeg så mammaen min gråte. "Pappa e død" Jeg skjønte absolutt ingenting. "Hæ?" svarte jeg. "Ja, pappa e død" gjentok hun.

Jeg husker at hele verden svartnet for meg da mamma gjentok at pappa var død. Kjære, fine pappaen min hadde blitt en engel. Bildøra var åpen og jeg datt ut. Andrea stod på utsiden og hjalp meg opp, men det husker jeg ikke noe av. Jeg besvimte, uten at jeg verken skjønte hva det var eller betydningen av det. Gretha, mammaen til Andrea, kom ut terrassedøra for å hjelpe. Men det var ingenting Gretha kunne hjelpe med. Videre utover dagen så hentet vi broren min og jeg var den som var budbringer. Noe jeg husker svært godt fra da vi hentet broren min, var blikket han gav meg når jeg fortalte hva som hadde skjedd. Uforglemmelig. Jeg hadde aldri sett det før og jeg har ikke sett det siden.

Det verste jeg vet er å se mamma gråte. Det har jeg alltid syntes har vært grusomt. Jeg tror ikke at mamma var innforstått med realiteten bak det som hadde skjedd. Man havner i en slags sjokktilstand når en plutselig får besøk av presten. Lite visste jeg om at hele barndommen min skulle bli snudd på hodet denne dagen.

Jeg sørget over pappaen min i én dag. Denne dagen tilbragte jeg på hovedveien. Der fant jeg en masse løvetann jeg var allergisk mot, men som jeg ikke klarte å holde meg unna. Andrea og jeg pleide å lage blomsterkranser av disse løvetennene og denne dagen var intet unntak. Blomsterkransen tok meg omtrent ti minutter å lage. Det visste jeg, for jeg og Andrea hadde tatt tiden. Når den var ferdig, så la jeg den i ytterkanten av veien. Jeg hadde fått fortalt at pappa døde på fortauet, men på hovedveien ved huset vårt var det ikke noe fortau. Det er vanskelig å si hvor mange dager i ettertid dette var, men det var mange nok til at avisoppslagene hadde kommet. Det første som møtte meg i døra når jeg gikk inn var nemlig ett av landets aviser. Der var det bilde av bilen som hadde kjørt på pappaen min og jeg kunne se hvor hodet hans hadde truffet. Jeg kunne se ei stor stjerne og store brist i resten av frontruta.

Bildet i avisen har jeg ikke sett siden og ikke vil jeg det heller. At jeg skulle miste pappaen min var svært uforutsigbart og trist. Det forandret hele barndommen min. Det forandret meg. Og det forandret synet jeg har på menn. Jeg drikker ikke alkohol og jeg har et aggresjonsproblem jeg kanaliserer ut gjennom trening. Hadde det ikke vært for treninga, ville jeg vært en narkoman eller en alkoholiker. Det første året etter pappa døde er temmelig uklart, men jeg kan med sikkerhet si at jeg var mye alene. Ved flere anledninger fant jeg mamma overstadig berusa eller druknet i sovepiller oppe i senga. Jeg husker jeg trodde at mamma var død, hun også. Og de gangene jeg forstod at hun ikke var død, så passet jeg døra slik at hun skulle få sove i fred.

Jeg har sett mammaen min gjennomgå mer enn et menneske i utgangspunktet skal håndtere, men samtidig så har dette reddet meg fra å være sint og aggressiv mot henne. Det er slettes ingen trøst for meg, men det er en trøst for mamma. Når en glemmer sitt eget barn i en sorgprosess, så er det naturlig at en sliter med dårlig samvittighet i ettertid. Og når en mister pappaen sin på grunn av en fyllekjører i tillegg til å bli neglisjert av sin egen mor, så blir en sint. Jeg vil, mest trolig, aldri bli kjent med min ordentlige mamma. Jeg husker mamma som ei livlig og glad dame, men slik er det ikke nå lenger. Mamma døde i sorgen over pappaen min.

Sorgen over pappaen min har jeg kjent på de siste årene fordi jeg ikke kunne tillate meg noe annet tidligere. Sorgen over mamma har jeg kjent på siden pappa døde fordi det har vært så reelt. Mamma har ikke besøkt gravsteinen til pappa. Jeg har vært der ved to anledninger. Dette var to ganger for mye. Jeg vet at dersom jeg besøker gravsteinen hans en tredje gang, så vil jeg innse at han virkelig er borte og det tørr jeg ikke. Jeg har ikke tid til å bryte sammen. Jeg har ikke styrke nok til å komme meg opp etter noe sånt. Det eneste ønske jeg har er å formidle denne historien på riktig måte i tillegg til at alle nysgjerrige sjeler der ute får vite sannheten om mammaen min. Mamma feilet meg ikke. Mamma reagerte slik enhver kvinne som nettopp har mistet kjærligheten i livet sitt ville gjort. Jeg hadde sannsynligvis reagert på samme måte selv dersom jeg ikke hadde hatt den fortida jeg har. Og det er slike ting jeg ønsker at skal unngås. Jeg ønsker at alle barn skal få oppleve en barndom tilsvarende den jeg hadde før pappaen min døde.

Hvis du lurer på hvorfor jeg ofte er den som snakker høyest, så er det fordi jeg har et behov for å bli sett. Dersom du skulle spørre hvorfor jeg enda ikke har ei utdanning, så er det fordi jeg alltid har vært annerledes og fordi det er viktigere for meg å holde hodet over vann fremfor og bevise noe. Hvis du lurer på hvor mammaen min var da jeg festet hver helg som tenåring, så er svaret så enkelt som at hun var på jobb fordi jeg kun hadde en forelder til å forsørge meg. Dersom du skulle lure på hvorfor jeg interesserer meg for autoritære menn, så er det fordi jeg aldri har hatt en farsfigur i livet mitt. Hvis du, i likhet med veldig mange andre, lurer på hvorfor jeg blir omtalt som ei isdronning, så er det fordi jeg ikke kan bryte sammen. Dersom du lurer på hvorfor jeg aldri har snakket så detaljert om barndommen min tidligere, så er det fordi jeg har vært for svak.

Hvis du lurer på hvorfor jeg er en introvert, så er det fordi jeg ikke hadde noe annet valg. Fyllekjøreren gav meg ikke noe annet valg.

Vær så snill, aldri kjør i beruset tilstand.

Mitt møte med Sorgenfri

Jeg oppsøker gjerne situasjoner og mennesker som majoriteten vanligvis unngår. Dette gjør jeg for å få et bredere perspektiv. Å lære om andre mennesker og ulike levemåter har gitt meg kunnskap. Det har også gitt meg en empati for andre mennesker jeg tidligere ikke hadde. La meg introdusere dere for Joakim. Joakim blir sett på som mindreverdig av gjennomsnittet fordi han har en svakhet. Nemlig rusen. Eller hesten, om du vil. Du vet rusmisbrukeren som sitter på et av Trondheims fem kjøpesenter hver eneste dag for å selge Sorgenfri for å overleve? Vel, dette er han. 



Jeg møtte Joakim helt tilfeldig da han snubla inn butikken der jeg jobber fordi han trengte hjelp med et kontantkort han ikke hadde fått start på. Når man har en rusmisbruker i butikken, så blir man gjerne litt ekstra oppmerksom og bevisstgjør seg på hvor Nokas-knappen er. Man vet liksom aldri. Jeg har hatt flere rusmisbrukere i butikken og Joakim var ikke noe annerledes. Vel, det var førsteinntrykket mitt. Dialogen vi hadde var ikke noe utenom det vanlige. Jeg var skeptisk og skjulte ikke skepsisen min. Oppførselen min var ikke noe han ikke allerede var vant til. Da jeg hadde fikset kontantkortet hans, så tuslet han forsiktig ut av butikken. Takknemligheten han utstrålte var både uvant og slettes ikke forventet. Men den var der. Jeg tenkte ikke stort over det på daværende tidspunkt, men jeg antok at dette var hans måte å skjule svakheten sin på.

Etter ett par timer så kom han, ydmyk og hjelpeløs, tilbake i butikken. Denne gangen hadde han et annet problem. Jeg skal være ærlig å si at bekymringen for og ha fått en fast rusmisbruker-kunde i butikken var der. Hovedårsaken til at jeg kjente på dette er fordi vi Nordmenn frykter det ukjente. Først og fremst synes jeg han så skitten ut. En annen ting var lukten av alkohol, og den lukta forbinder jeg med noe vondt og ekkelt. Jeg er usikker på hva som fikk meg til å forandre mening, men jeg gav han en sjanse. Alle fortjener en sjanse.

Etter en halvtime i butikken, så hadde vi snakket ut om det meste innenfor rusmiljøet. Joakim var en jeg kunne spørre om hva som helst. Ett av de første spørsmålene jeg spurte han var "Koss endt du opp i rusmiljøet?" og svaret hans var like underholdende som forbløffende. Joakim hadde vært utsatt for ei motorsykkelulykke da han var yngre. Det skjedde på Flatåsen. Altså, her i Trondheim. I ulykken så knekte han like mange ribbein som tær og han skulle i utgangspunktet vært innlagt på sykehuset i flere uker. På dette tidspunktet så var det en kamp om sykehussenger og resultatet av det var at Joakim ble sendt hjem med en blå resept som skulle fjerne alt av smerte i de kommende ukene. Han ble sendt hjem med morfin.

Dette fikk meg til å reflektere litt over hvor kort veien fra å være et oppegående menneske med en fulltidsjobb, til å bli en narkoman på heltid virkelig er. Joakim hadde all forutsetning for å lykkes. I mine yngre dager fikk jeg tilbud på løpende bånd om jeg ville ha amfetamin eller kokain. Når du har vært innenfor rusmiljøet, så vil terskelen for å prøve bli overraskende mye lavere fordi du unnskylder bruken din med at dere er flere. Og det er slik en avhengighet oftest utarter seg. Joakim var intet unntak, spesielt ikke når han hadde morfin på resept.

Jeg og Joakim fortsatte praten. Telefonen han hadde med seg i butikken som jeg skulle fikse, ble jeg ferdig med på noen minutter. Jeg lot som noe annet. Jeg ville, tross alt, snakke med han. Joakim var en interessant skapning som jeg følte jeg lærte mye av. Han fortalte meg utallige historier om hvordan han finansierer rusen og vi lo av det, selv om vi begge var innforstått med realiteten og seriøsiteten bak det hele. Jeg merket hvor overrasket han var når vi snakket sammen. Joakim var overrasket over at noen utenfor rusmiljøet ville snakke med han. Han var overrasket over at jeg, som et oppegående og verdig menneske, kunne sympatisere med han. Han var også svært overrasket over at jeg kunne være så innforstått med at det var tilfeldigheten som hadde ført han hit og at denne livsstilen ikke nødvendigvis var selvvalgt. Det kunne likså godt vært meg. Etter en time i butikken, så rundet vi av praten. Joakim skulle rekke bussen og hadde ikke tid til mer denne dagen. Dessuten var han sliten. Han hadde stått på senteret der jeg jobber hele dagen og solgt Sorgenfri. Jeg hadde lyst til å kjøpe et blad, men jeg ville heller drikke kaffe med han. Når han skulle ta meg i hånda for å takke for den lange praten, så gav jeg han en klem. Dagen etterpå skulle jeg reise hjem, men uka etter avtalte vi å møtes. Det er denne uka.

Da jeg satt på toget i går kveld så funderte jeg over hvordan jeg skulle kle meg på kaffemøtet med Joakim. Parajumperen min til drøye åtte tusen ble totalt utelukket av åpenbare grunner. Jeg ville hatt dårlig samvittighet dersom jeg dukka opp i den. Det samme gjaldt omtrent alt annet jeg eier av klær, så det resulterte i at jeg tok på meg superundertøy med et par stygge trening sko. Men Joakim var ikke å se her i dag. Det positive med at Joakim ikke var her, er at jeg møtte en annen fra samme kaliber. Denne mannen ønsker å være anonym, og selv om jeg aller helst skulle delt den skrekkelige fortida hans med resten av omverdenen, så må jeg ha respekt nok til og la være. Jeg satt sammen med han i omtrent en time der han fortalte i detalj hva han hadde opplevd og hvor han kom fra. Det endte, beklagelig nok, med at tårene rullet nedover kinnene mine i det jeg satt på knærne foran han. Fortida hans hørtes for syk ut til å være sann. I et lite øyeblikk måtte jeg ta meg selv i å spekulere på om dette egentlig kunne stemme. "Sånn gjør pedofile. Dem ser så snill ut, men dem e greinseløs" sa han før vi avsluttet praten. Han var ferdig på jobb klokka 15.00 og før han tuslet videre så kontaktet han Joakim slik at jeg fikk snakket med han. Jeg skal fortsatt møte han denne uka, men med en rusmisbruker så kan en aldri vite når og hvor. Jeg føler meg takknemlig uansett om jeg aldri skulle møtt han igjen.

Det ironiske med hele situasjonen er at begge disse menneskene har lært meg og gitt meg mer enn noen kan forestille seg. Disse to menneskene har gitt meg en ekstrem følelse av både takknemlighet og ydmykhet. Jeg føler ikke at smerten jeg kjenner på blir mindre vond fordi noen har det vondere, men jeg har et større spekter av forståelse etter dette. Jeg dømmer dem ikke. Jeg ser ikke ned på dem. Rusmisbrukere er like verdige mennesker som meg. Det kunne virkelig vært meg hvis jeg ikke flyttet hjemmefra da jeg var 16. Det kunne vært meg på grunn av omgangskretsen jeg hadde som 16-åring. Det kunne vært meg fordi jeg vet, selv om jeg aldri ble en rusmisbruker, hvor eksepsjonelt bra en kan føle seg av å være rusa. Det kunne vært meg fordi jeg er ikke noe sterkere enn dem. Og det er vel i utgangspunktet ikke du heller. 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » April 2016 » Mars 2016
hits